Jeg kjenner en liten mann. Han er født med Saturn i Løven, og i morgen har han bursdag. Han blir 3 år.
Saturn i Løven! Det er snodig å se hvor utrolig tydelig små mennesker lever ut horoskopene sine. 3 år unge Saturn i Løven er allerede et fullkomment bilde på "jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil HELE TIDEN, og hvis du vil noe så vil jeg mer enn deg og jeg GIR MEG IKKE, jeg sørger for å bli sett og hørt og sett og hørt" (med andre ord: Innbitt vilje til å fylle rommet med seg selv) - og, samtidig, motsatsen, nemlig en indre trang til sørge for å bli neglisjert.
Unge Saturn i Løven gjør det på flere måter. Den første, og opplagte, er å snakke så høyt og masse at man bare ikke kan overse eller overhøre ham. Han lar seg ikke føyse vekk, sitter fast som en igle. Han sitter så fast og snakker så masse og vil så enormt mye så sterkt at selv den mest velmenende blir dritt lei og til slutt - avviser ham. Som er det en usikker Saturn i Løven søker. Igjen. Og igjen. Til den har lært, og vet at den er sterk, er verd at andre ser og hører, uansett om de gjør det eller ikke!
Min vesle venn presterer endatil å gjentatte ganger melde følgende alderen tatt i betraktning nokså forbløffende sentens: "Jeg vil IKKE ha bursdag". Dere får ikke feire meg! Jeg vil ikke ha kake, jeg vil ikke ha krone, jeg vil ikke stå i sentrum, jeg vil ikke det dere vil!
Nei. Saturn i Løven vil ikke. Vil ikke synes, vil ikke feires, vil ikke være noe spesielt. Samtidig som den er totalt avhengig av å få bekreftet de samme tingene; at den er spesiell, er verd å se på og verd å feires.
Phuh.
Og alle vandrer vi rundt med en Saturn i skoene! Ikke rart vi er slitne iblant.
